I gamle dager når man ikke hadde instrumenter til å måle hverken fart eller dybde ble det i begge tilfeller brukt ei line. Dybde ble målt i antall favner (avstanden mellom hendene på en voksen mann når disse løftes ut til hver side) ved at ei line med et lodd ble kastet mot fartsretningen. Målingene ble gjentatt fortløpende hvorpå kapteinen fikk vite gjeldende dybde, og en indikasjon på om man beveget seg mot dypere eller grunnere vann. Derimot når det kom til å måle fart ble en «noe annen» metode benyttet. Ei line med flere knoper / knuter ble festet i en gjenstand som fløt som så ble kastet over bord.
Deretter telte man antall knoper som løp gjennom hånden i 30 sekunder.
Som kjent er 1 knop 1 nautisk mil (1.852 m) på 1 time. Avstanden mellom to knoper på linjen måtte altså være 15,43 m (ca. 50 fot), fordi 1.852 m / 120 = 15,43 m. Det er 120 «halvminutter» i en time.
Skisse av en sekstant.
Instrumentet ble benyttet til å finne posisjonen i forhold til stjernene.